Storabbor på ismeite
Fredrik med flott og rund abbor på 1825g.
Ismeite etter stor abbor tok for alvor av vinteren 2001, og særlig Fredrik Mortvedt hadde da et kanonfiske etter stor abbor på isen. Men det skal jo også legges til at han hadde ca 50 turer til sammen på flere gode vann den vinteren, og det ble jo en del lange blankedager også. Siden den sesongen har fisketrykket økt betraktelig på et par av de mindre vannene rundt Oslo, og totalfangstene har gått dramatisk ned sammen med storabborbestanden, men "nye" vann har tatt over som sikre ismeitekort heldigvis.
Når og hvor:
Kroking og fighten er i gang!
Ismeite vil kunne fungere på alle vann, men vil sikkert ikke være like effektivt alle steder. På vann som Tunevannet og Isesjø, med mye "mellomstor" abbor er nok tradisjonelt balansefiske å foretrekke, da en balansepilk fisker raskere og man må som regel få ganske mange abbor mellom de virkelig store. Det er likevel ikke alle storabborvann som er av denne typen, ofte er bestanden av storabbor svært tynn, og balansefisket kan derfor være svært kjedelig og lite givende. Vann med tynne storabborbestander kan allikevel være verd å satse på, da en skikkelig specimenfisk like gjerne kan dukke opp her, som i en typisk næringsrik lavlandssjø. Et godt eksempel på dette er Stiksvann i Østfold. Her har balansefisket vært utrolig tregt. Etter flere turer her hadde jeg fortsatt til gode å få abbor på balanse, derfor bestemte vi oss tidligere i vinter for å gi ismeite med agnfisk en sjanse. For å gjøre historien kort, så kunne jeg etter ca 20min fiske, og etter en kul fight beundre en kilo med nydelig farget "skogsabbor". Vi har også hatt stor suksess med ismeite på Lysern og Kolbotnvannet, vann som sjelden gir bra avkastning på balanse.
Fredrik poserer med en fargesterk abbor på 1700g.
Ismeite er etter min mening mest effektivt dersom du ønsker å bruke en del tid på å fiske av spesielle områder eller hot-spots, for eksempel en frittliggende grunne, grunneområder i tilslutning til øyer, nedsunkne trær og lignende. Andre områder som er verd å teste er skrenter/overganger fra grunt til dypt vann, og steder hvor det er brådypt ved land. Det kan på den annen side være vanskelig å meite effektivt på store vann hvor noen store fisk står svært spredt, eller der det kreves mye leting for å finne fisken fordi det tar mye lengre tid å flytte seg med flere ismeitestenger, nappvarslere og lignende enn med kun en balansestikke. Fiskesteder kan variere mye fra vann til vann, og uansett fiskemetode er det selvsagt en stor fordel å være godt kjent i vannet du fisker i. Det å sette av noen timer til boring og dybdemålig med pilkestikka kan være vel anvendt tid. Når det gjelder fiskedyp kan det selvsagt også variere mye med type vann og hva slags type byttefisk abboren spiser. Vi har hatt mest suksess på dyp mellom 4 og 8 meter og dette er nok et bra utgangspunkt i de fleste "normale" abborvann. Min erfaring er at abboren sjelden tar helt nede på bunnen. Vanligvis bruker jeg 2-3 stenger og det gir mulighet til å fiske av flere vannlag samtidig. Flest fisk har tatt 1-2 meter over bunn, men vi har også fått abbor for eksempel 2m under isen på 8meter dypt vann. Når abboren jager tror jeg den har lettest for å se agnfisken dersom denne er mellom abboren og isen, fordi agnfisken da danner en silhuett mot den lyse isen. En annen ting som er verd å merke seg er at innslaget av gjedde ofte er større når man fisker svært høyt i vannet.
Nærbilde av seneløkke under strikken på spolen.
Utstyr:
Du kan selvsagt meite abbor ved å sette en mort på pilkestikka og slippe ned, men skal du få mest mulig ut av turen er det en klar fordel med stang og snelle.
For noen år siden fantes det ikke noen egnede stenger til ismeite i butikken så løsningen ble da å lage noen selv av gamle og knekte stenger.
Toppdelen av en gammel lettspinstang eller fluestang er helt kurant å bruke. Den ferdige stanga bør etter min mening være rundt en meter lang og
ganske myk i toppen for å dempe abborens kraftige "hodeslag" under fighten.
Det er en fordel om stanga har få, men store ringer, for å unngå at disse fryser igjen.
Dersom det skjer er gjerne resultatet at både abbor og agnfisk forsvinner.
Av samme grunn er det selvfølgelig meget viktig å holde hullet fritt for is. Er det skikkelig kaldt kan det være nødvendig å
øse ca hvert 5. minutt. Dette medfører en del ekstra arbeid, men det er helt utilgivelig å miste fisk bare fordi man ikke
gidder å øse hullet!
Av nappindikatorer er det tre aktuelle alternativer: dupp, angeldonfjær eller elektronisk nappvarsler.
Dupp er etter min mening det dårligste alternativet. Den er nesten umulig å se dersom det er litt snø på isen eller
hvis du sitter et lite stykke unna.
Det kan også være vanskelig å avgjøre hvordan nappet utvikler seg fordi duppen flyter oppunder isen og du har dermed ikke direkte kontakt mellom agnet og stanga.
Dette er allikevel sjeldent et stort problem. Dessuten hører man ikke når det napper.
Angeldon er lettere å se, gir lite motstand når abboren tar og er veldig enkle å bruke.
Små bjeller montert på angeldonfjæra gjør også at man fint hører når og hvor det biter.
Elektroniske nappvarslere sammen med en myk angeldonfjær eller bare med en strikk på spolen som holder sena er det som har fungert
klart best til stor abbor. Se bilder.
Stang, snelle, alarm og stort hull i isen.
For å få til et stabilt oppsett på isen gjør du ganske enkelt slik: fest "buzzern" til en kort bank-stick og borr 10-15cm ned i isen ved siden av hullet. Pakk isen rundt så det står stødig. "Buzzeren" kan også lett skrues fast til en plastboks eller en hockeypuck. Jeg har ikke selv opplevd noen problemer med nappvarslerene om vinteren. mine Microns har funka fint både i minus 15 grader og i kraftig snøvær. Dersom det snør mye bør du selvsagt sjekke innimellom at hjulet ikke fryser fast. For at fisken skal kunne dra ut sene fritt ved run må bøylen på sella naturligvis være åpen. Ved bruk av elektronisk nappvarsler og strikk på spolen, så er det bare å slippe ned agnfisken til ønsket dyp, legge sena over hjulet på varsleren og låse sena med en liten løkke under strikken på spolen. Ved hugg skal abboren lett greie å dra sena løs fra strikken.
Abbor på 1150g på vei tilbake. Merk alarmen på liten bankstick.
Selve takkelet til abborfiske på isen er meget enkelt, og kan bestå av 0,25mm mono hovedsene bundet til en tynn stålfortom med liten svirvel på toppen og med en relativt liten krok i enden. Dersom du ikke fisker veldig dypt er et par ssg-hagl passe søkkevekt, og disse kan festes litt høyt oppe på stålfortommen. Agnfisken festes ved ryggfinnen, enten med en enkeltkrok i størrelse 4-6, eller med en trippelkrok i størrelse 8, litt avhengig av størrelsen på agnet. Stålfortom altså å anbefale til abborfiske, da en lekkert servert mort er minst like fristende for en sulten gjedde som for en sær storabbor. Det er jo ganske uetisk å la små og store gjedder gå den sikre død i møte med treblekroker i svelg og mage hvis man ikke bruker stålwire der gjedder og storabbor svømmer om hverandre. Det er jo også veldig ergerlig å miste en drømmegjedde under abborfiske bare fordi man ikke gadd å sette på en tynn stålfortom! Stålwirere som 15lb Wonderwire fra Caliber eller 10lb Soft Strand fra Drennan eller lignende er uansett så myke at de ikke hemmer presentasjonen av agnfisken eller skremmer abboren. Det største problemet med ismeite er nok tilgangen på riktig agnfisk. Dette varierer mye fra vann til vann og fra dag til dag, men særlig når det er kaldt har blant annet morten en lei tendens til å være håpløs å få. Uansett bør ikke agnfisken være alt for stor, rundt 12-14cm er antagelig ideelt, men opptil ca 17cm har gitt fisk. En bøtte med vann er bra å ha for å holde agnfisken så ferskt som mulig. For at landingen skal gå lettere er det en fordel å ha et romslig hull. Sjansen for å få en abbor som ikke får plass i et 155mm-hull er ufattelig liten, men fisken har ofte en lei tendens til å legge seg på tvers under hullet, og hvis isen er tykk er det kjedelig å stikke hele armen ned i hullet for å "snu" fisken. Så det er like greit å bruke 205mm-borret som utgangspunkt for storabborfiskingen. Abboren landes greiest med et solid grep med tommelen i fiskens underkjeve.
Fredrik slipper en kubbe på 1700g tilbake i ishullet.
Fang og slipp:
Til slutt må jeg nesten si noen få ord om behandling av fisken. Ofte er det jo ganske kaldt om vinteren i Norge, derfor er det veldig viktig at man sørger for å ha orden i sakene slik at evt veie- og fotoseanse tar minst mulig tid. Legg ALDRI abboren på isen eller i snøen da det er minusgrader. Må man bruke litt tid på å finne frem vekt, veienett, målebånd og kamera, så legg fisken oppi en bøtte med vann så lenge eller i en kum i isen da isen er tykk nok.
En stor abbor har stått litt i bøtta mens vekt og kamera er funnet frem.
Her er det borret opp en kum i isen som storabboren kan stå og hvile litt i.
Avkroking av fisken kan gjøres mens fisken holdes i hullet, i en bøtte med vann eller på en myk avkrokingsmatte. Dermed er risikoen for frostskader på øyne, gjeller, finner og slimlag betydelig redusert. Dette høres sikkert ganske innlysende ut for de fleste, men er likevel meget viktig å huske på. For å hindre at fisken sluker agnet helt bør du ikke vente for lenge med tilslaget. Ca 5-10sek er som regel passe, men kan variere noe i forhold til hissigheten på abboren den aktuelle fiskedagen og agnstørrelsen. Prøv og bruk så stor agnfisk som mulig(12-17cm) for da greier ikke abboren å sluke agnfisken så fort.
Øystein med en abbor på 1340g tatt på en relativt stor mort.
En siste ting å huske på er at abboren kan være veldig følsom for trykkforandringer, så hvis man fisker på dyp ned mot 10 meter så kan abboren fort bli skadet av trykket. Da må man veie og ta bilde av fisken veldig raskt eller så vil den få store problemer med å svømme ned igjen. Den kan bli flytende som en ballong i hullet og sakte men sikkert dø. Det som har fungert da er å senke abboren ned med et tungt søkke på en pilkestikke. Abboren festes til søkket med en liten 16 krok eller lignende, og da abboren kommer ned på dypet kan den tilpasse seg trykket igjen og man napper den løs fra søkket på pilkestikka. Dette fungerer også på gjørs og lake som også sliter med store trykkforandringer. Dritfiske til alle! Hilsen Frederik
Fredrik poserer med en drøyt kondisjonert abbor på 1830g og kun 44cm!
Nok en fantastisk vinterborre får svømme ned i dypet igjen. 1630g og 46cm.