Skate or die
For jeg var nesten døden nær i løpet av en utrolig meiteøkt med sjøsyken lurende i mageregionen. Havet var lunefullt denne maidagen og gjorde hva det ville med drevne landkrabber. Meteorologen hadde selvsikkert meldt om vestlig frisk bris, gode dønninge og regnbyger kvelden før fisketuren og satte en ørlien demper på så vel stemning som fiskeiver. Men, en gang sportsfisker, alltid sportsfisker!
Øya Fedje helt nord i Øygarden langs bergenskysten er det eldorado for ivrige havfiskere og kan skilte med gromplasser etter arter som gråsteinbit, lange og brosme. Nå og da fanges også prakteksemplarer av kveite, rødspette, torsk, breiflabb og sei. Grunnen til det rike artsmangfoldet ligger i et vidt spekter av bunn- og dybdeforhold i tillegg til øyer, holmer og skjær som bryter opp havflatene og skaper spennende strømmer. Revene vest for øya er legendariske og steinbiten er hovedbyttet. Mitt fiske ble lagt til dypskrentene og sandplatåene øst for Fedje, nærmere bestemt i Fedjeosen. Dette skulle igjen bli en fantastisk meiteøkt på havet som ville gi minner for livet. Metoden var driftmeite og målet var skate, - ufattelig vakre og stilfulle skapninger med krefter og tyngde. Jeg hadde lenge drevet "research" og kommet i kontakt med linefiskere i området som kunne fortelle om interessante arter, - blant annet storskate og piggskate. Disse håndfaste bevisene lagde bobler i blodet og håp om kontakt med havets flate original.
Skate
Umiddelbart spottet vi fisk på ekkoloddet i kanten av en bergskrent straks plassen var nådd og drivankeret gikk over ripa. De ferdige godtaklene, slep på rundt en meters lengde rigget med selvlysende perler, spinnerblad og blekksprut-attraktor, ble montert på bommen og "ladet" med en lang makrellstrimmel. Spissen på den solide meitekroken av type VMC ble omhyggelig sjekket før en frikoblet Penn 320 GTI kunne sende herligheten ned mot jevn sandbunn og mulig suksess. Vinden økte på og gjorde hvert driv til reale utfordringer. Allikevel var trua på topp siden vinden gikk mot strømretningen og drivankeret bremset farten akkurat passe. "Varer ikkje lenge no!", kunne en selvsikker fiskemakker i akterenden meddele. Nappet måtte komme, - og det kom!
Audun poserer
Etter et par langer på rundt 4 kilo registrerer jeg et forsiktig napp på makrellstrimmelen. Stangtuppen duver lett og ledig og i motsetning til langenappet skjer etter hvert det store,- fisken tar line! Etter at rundt 5-6 meter multifilament har forlatt snellespolen stopper fisken plutselig opp. I løpet av disse sekundene har hjernen allerede rast gjennom et mulig alternativ, - skate! Disse spennende fiskene tar nemlig med seg agnet et stykke for så å legge seg på det for videre studering og eventuell sluking.
Måkene dupper i havdønningene med stive blikk, øynene mine er naglet til stangtuppen og tida stopper med ett opp. Selv bergenseren i akterenden er stille. Så skjer det store. Sena vinkler utover, strammes rolig opp og DER! VMC-en har tydelig festet grepet om kjevevinkelen til ett eller annet der nede. Fremfor alt er det ufattelig tungt og jeg må skifte beinstilling og armtak for i det hele tatt å få inn sene. Med ett får jeg følelsen av å ha sikret art nummer 96 for tyngden virker tung, nesten ubevegelig og ukjent.
Etter noen minutters stillstand kommer det første utraset og kroppsvarmen skyter opp i hårrota. Maken for krefter! Fisken går rolig og bestemt mot dypere vann og gir ikke tegn til å gi opp. Så plutselig virker det som om fisken tverrvender og følger mer med. Gode timetere sveives inn på spolen og fisken sirkler under opptrekket. Det har gått rundt 10 minutter nå og fisken kommer stadig nærmere. Allikevel kjenner jeg den særegne, ubevegelige tyngden og sena vinkler stadig mer under båten. I et basketak av en manøver hives drivankeret inn og firetakteren bringer oss rundt og på riktig kurs igjen i forhold til snørevinkelen. Så plutselig skimter jeg flaket i det grønne sjøvannet - kjære vene!
"Steike hakke, ke det går i?". Bergenseren har våknet til liv igjen og skarrer seg snerrende og høylytt inn på Richters skala i det storskata vippes over ripa. Jeg roper, "iiiihhhaaaaa, endelig", og bergenseren skriker, "det e hakke meg det vææærrrste eg har sett!". Skata slår hardt og bestemt med vinger og hale og omsider klarer jeg å vippe den rundt og kroken fjernes fra kjeveleddet. Undersiden er særegen gråspettete med en eiendommelig munn full av små, kvasse skrapetenner. Oversida er gråbrun med innslag av pigger og gule pigmentflekker på størrelse med kronestykker. En ufattelig skapning,- selv bergenseren blir etter hvert enig!